Det Norske Akademis Ordbok

utbryter

utbryter 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; utbryteren, utbrytere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
utbryteren
ubestemt form flertall
utbrytere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet av bryte ut eller utbryte med suffikset -er; jf. bryte
BETYDNING OG BRUK
1 
person som bryter seg ut (f.eks. av fengsel)
2 
person som (i protest) bryter ut av, løsriver seg fra en gruppe, en sammenslutning
SITATER
  • han møtte rebeller og utbrytere hvor han vendte sig
     (Arbeiderbladet 1934/60/4/1)
  • like etter bruddet med SF [Sosialistisk Folkeparti] organiserte de eldste utbryterne seg i Sosialistiske arbeids- og studiegrupper
     (Hans Petter Sjøli Mao, min Mao LBK 2005)
3 
idrett
 sykkelrytter som går i brudd, forsøker et utbrudd
SITAT
  • utbryterne ble raskt kjørt inn igjen
     (Tromsø 04.07.1977/13)
4 
som førsteledd i sammensetninger, særlig om gruppe som bryter ut av, løsriver seg fra en stat, organisasjon e.l.
EKSEMPEL
  • utbrytergruppe, utbryterparti, utbryterrepublikk