Det Norske Akademis Ordbok

unnskylde

unnskylde 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLunnskyldning
verbalsubstantiv
unnskyldning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[u´nʃylə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk entschulden, grunnbetydning 'frita for skyld'; jf. prefikset unn-; se også unnskyldning og unnskyld
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
frita, frikjenne (for skyld)
2 
gjøre (noe) mulig å tilgi (ved å forklare eller angi årsak)
3 
brukt (med svekket betydning i høflighetsuttrykk) for å be om tilgivelse, overbærenhet e.l. for at man utsetter noen for noe ubehagelig
 ikke ta ille opp
4 
refleksivt
4.1 
avslå, si nei til (innbydelse, oppfordring e.l.)
; (på høflig måte) unnslå seg
4.2 
be om unnskyldning
; beklage
5 
uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.)
; be om unnskyldning (for)
; beklage
6 
i adjektivisk presens partisipp
 som vitner om at man erkjenner at det kan være grunn til å be om unnskyldning
1 
frita, frikjenne (for skyld)
KONSTRUKSJON
  • noen unnskylder noen
SITATER
  • du undskylder [gutten], gir ham medhold i alle hans slyngelstreger
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 117 1877)
  • han var lovlig undskyldt
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 15 1896)
  • hun undskyldte sin mand og anklaget sig selv
     (Sigrid Undset Vaaren 66 1914)
UTTRYKK
unnskylde seg med
oppgi (noe) som grunn, for å frita seg selv for skyld
  • Eli undskyldte sig med, at hun havde ingen trøje
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 421)
  • hun unnskylder seg med at hun bare er vikar, hun vet ikke hvordan reglene er med hensyn til nøkler
     (Kari Bøge Komponisten LBK 2008)
2 
gjøre (noe) mulig å tilgi (ved å forklare eller angi årsak)
EKSEMPEL
  • et forhold som unnskylder oppførselen hans
SITATER
  • en forklarende, men ikke undskyldende, aarsag til de rige og anseede nordmænds hang til selskabelige udskejelser
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 297)
  • har han aldrig havt så meget som et undskyldende ord for mig?
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 95 1877)
  • der ligger noget undskyldende i det ord [«dikter»]
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 143 1899)
  • hvad har jeg gjort som jeg behøver å undskylde?
     (Sigurd Christiansen To levende og en død 148 1931)
UTTRYKK
være unnskyldt for
(ikke kunne lastes for å) være forhindret eller avskåret fra
  • han var unnskyldt for å komme på grunn av sykdom
  • [å skyte med bue under skiløp] var kong Sigurd alligevel undskyldt for; thi han kunde slet ikke stå på ski
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 150)
3 
brukt (med svekket betydning i høflighetsuttrykk) for å be om tilgivelse, overbærenhet e.l. for at man utsetter noen for noe ubehagelig
 ikke ta ille opp
SITATER
  • jeg ber undskylde, at jeg blev så længe
     (Henrik Ibsen Gengangere 120 1881)
  • dere har vel maattet vente med middagen også nu –. Du faar undskylde
     (Sigrid Undset Vaaren 280 1914)
  • [han] bad ham undskylde at han ikke var kommet før
     (Sigrid Undset Kransen 328 1920)
  • leit er det, du skal være brydd med det, men du faar undskylde
     (Sigrid Undset Husfrue 204 1921)
  • du får unnskylde at jeg ble så bråsint i sta
     (Espen Haavardsholm Italienerinnen LBK 1998)
  • du må unnskylde lukten, sa jeg. Jeg har nettopp vært i floren
     (Karl Ove Knausgård Om sommeren 313 2016)
     | jf. flor
UTTRYKK
ha/holde noen unnskyldt
sagt når noen må gå, ikke kan komme, vegrer seg for å gjøre noe e.l.
  • farvel, kære assessor! De må virkelig ha’ mig undskyldt
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 73 1890)
  • du maa holde mig undskyldt, at jeg kommer vinduesveien
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter II 162)
  • du må ha meg unnskyldt. Jeg har viktigere saker å ta meg av enn å argumentere med deg
     (Jan Mehlum Det annet kinn LBK 1999)
  • nei gud, hva er det du sier, Bettina, man snakker da ikke sånn til fremmede … ja, du får virkelig ha henne unnskyldt
     (Jan Christian Jørgensen For riket er ditt LBK 1999)
  • du får ha oss unnskyldt at vi lo
     (Marianne Røise Kielland Kjøttsøvn LBK 2004)
4 
refleksivt
 
unnskylde seg
4.1 
avslå, si nei til (innbydelse, oppfordring e.l.)
; (på høflig måte) unnslå seg
SITATER
  • [de innbudne] begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre
     (Luk 14,18)
  • han havde undskyldt sig for selv at være med
     (Jonas Lie Den Fremsynte 79 1873)
4.2 
be om unnskyldning
; beklage
SITATER
  • [han kom] for at undskylde sig, at han nu maatte forlade dem
     (Camilla Collett Amtmandens Døttre II 153 1855)
  • han undskyldte sig for han kom slik ubuden
     (Sigrid Undset Kransen 98 1920)
  • i brevene til Bergljot må han hele tiden unnskylde seg for sitt dårlige humør og for sin hypokondriske ordenssans
     (Jørgen Haugan Solgudens fall 165 2004)
  • jeg prøvde å unnskylde meg, om ikke annet for å gi henne en sjanse til å skjelle meg ut
     (Hans Petter Blad De nysgjerrige 97 2005)
5 
uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.)
; be om unnskyldning (for)
; beklage
SITATER
  • det er selvsagt litt pinlig å ringe fakultetslederen for å unnskylde at han ikke har dukket opp til en forelesning eller et møte
     (Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)
  • [den milde, lille mannen] unnskylder at han er nødt til å spørre meg om det han skal spørre meg om
     (Vigdis Hjorth Tredve dager i Sandefjord LBK 2011)
6 
i adjektivisk presens partisipp
 
unnskyldende
 som vitner om at man erkjenner at det kan være grunn til å be om unnskyldning
SITATER
  • en pleierske kom ut fra vaktrommet og geleidet pasienten bort med en unnskyldende mine
     (Ketil Bjørnstad Ludvig Hassels tusenårsskifte 222 2000)
  • – Har du tid til dette da? spurte jeg litt unnskyldende. Jeg var redd jeg skulle virke påtrengende
     (Tormod Haugen På sporet av Frøken Detektiv LBK 1993)
  • han gjorde imidlertid sitt beste for å glatte over motsetningen ved å slå unnskyldende ut med hånden
     (Hans Olav Lahlum Satellittmenneskene LBK 2011)