universalisme
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; universalismen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
universalismen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[univærsali´smə]
ETYMOLOGI
innlånt, jf. engelsk universalism, tysk Universalismus, fransk universalisme; til latin universalis 'allmenn', jf. universal, universell og univers; jf.
også suffikset -isme
BETYDNING OG BRUK
1
(tenkemåte som går ut på) det at noe er universelt, allmenngyldig,
felles for alle mennesker
| jf. universalitet
SITATER
-
vi opplever i dag en universalisme som tidligere perioder bare kunne drømme om; for første gang i verdenshistorien begynner mennesket å kjenne sin klode som en helhet og å samtale om alle de folk som bebor den
-
den kristne universalisme [lar] alle bli gjenstand for misjon, overalt. Ingen er uvedkommende. Alle skal innbys(Aftenposten 16.06.1973/5)
-
forskerne følger helt spesifikke regler eller «institusjonelle imperativer». Disse er: universalisme (de søker en kunnskap som er gyldig uavhengig av hvem som produserer den), «kommunisme» (vitenskapelige resultater er felles eiendom, man holder dem ikke for seg selv), upartiskhet
-
rettighetene gjaldt «mennesket» som vesen. De var like for alle og universelt gyldige, verken begrenset av tid eller sted eller andre omstendigheter. Det er denne betingelsesløse universalismen som ble videreført i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948(Ellen Krefting Vestens idéhistorie 3 142 2012)
2
filosofi
etisk, moralsk standpunkt, lære som går ut på at målet
for menneskets handlinger ikke er det enkelte individ, men en helhet
(menneskeheten, staten, folket)