trille - Det Norske Akademis ordbok

trille

substantiv

BØYNINGen; trillen, triller

UTTALE[tri`l:ə]

ETYMOLOGI

fra italiensk trillo 'trille'; til trille; jf. engelsk trill, fransk trille, tysk Triller

BETYDNING OG BRUK

musikk

rask, gjentatt veksling mellom en tone og dens nabotone

| jf. praltrille

EKSEMPLER

SITATER

en romances triller

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 217)
[sangerinnens] løb og triller [var] høist skrøbelige og den egentlige sang uden gehalt

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 106)

| jf. gehalt
[en arie] med triller og tremulanter

(H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 260 1916)
løp og triller er elegante og klare

(Nationen 1933/257/2/5)
Frank slo noen virtuøse triller og glissandoer

(Erling Winsnes Sagadagen gryr – 35 1934)
han [laget] variasjoner på melodien, forsynte den med triller og andre forsiringer

(Børre Qvamme Musikk 71 1944)

1.1

især i sang

rekke av (høye) vibrerende, tremulerende toner

1.2

muntlig, sjelden

(kort) melodi med (trillelignende) toner

| jf. trall

SITAT

rask veksling mellom høyere og lavere tone i visse fuglers sang

| jf. fugletrille, lerketrille

SITATER

trostens slag og lærkens klare trille

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 129)
paa hver busk sin kjelne trille gyder elskovsfugle ud

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 8)

ved bruk av stemmen

; sjelden

rekke av høye, klare perlende toner, f.eks. i latter

SITATER

alltid længere, men afbrudte triller [i latteren]

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 508)
hørte jeg en seiersglad pikelatters trille?

(Nils Collett Vogt Ned fra bjerget 7 1924)