temperament
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; temperamentet, temperamenter 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
temperamentet
ubestemt form flertall
temperamenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tempərama´ŋ:]
ETYMOLOGI
fra latin temperamentum 'blanding i riktig forhold', etter
den antikke legevitenskapens lære om at sinnstilstanden bestemmes
av en bestemt blanding av kroppsvæsker; jf. humor og humør; jf. fransk tempérament
BETYDNING OG BRUK
1
naturbestemt grunnpreg i et individs følelsesliv og viljesliv
; fremherskende måte å føle og reagere på
SITATER
-
mit sværmeriske temperament
-
intet er mere betegnende for [Verlaines] bukoliske temperament end det at han aldrig kunde forsone sig med Paris
-
kanskje var det franskmennas temperament King hadde falt for
-
de to søstrene er svært ulike av temperament, men likner hverandre av utseende(Hege Duckert Katti Anker Møller 163 2023)
1.1
om forhold i antikken og middelalderen
enhver av de fire fysiske og psykiske hovedtyper (sangvinsk, kolerisk, flegmatisk, melankolsk)
man kan dele mennesker inn i, bestemt av hvilken kroppsvæske som skal
være dominerende hos den enkelte
EKSEMPLER
-
de fire temperamenter
-
sangvinsk temperament
SITATER
-
legene forordnet vanligvis behandling etter hva slags temperament pasienten hadde(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
-
det er kun fire temperamenter: den blodfulle, sangvinske, den hissige koleriker av den gule galle, den sorte melankoliker og den slimete flegmatiker
2
intenst (f.eks. livlig, heftig, hissig) sinn, følelsesliv
; livlighet, heftighet eller hissighet
SITATER
-
syngemåten virker [lammende] for alt som heter gemytt og temperament(Nationen 1938/43/3/5)
-
der står et brus av humør og temperament av ham(Aftenposten 1938/411/6/4)
-
vise tegn til temperament
-
Linné selv … skånet sine barn for morens temperament