stigning - Det Norske Akademis ordbok

stigning

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; stigningen, stigninger

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

stigningen

ubestemt form flertall

stigninger

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[sti:`gniŋ]

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til stige, avledet med suffikset -ning

BETYDNING OG BRUK

INNHOLDSFORTEGNELSE

bare i sammensetninger

det å stige, forflytte seg med ett (eller noen få) skritt

1.1

sted, vei hvor man stiger, går opp eller ned

1.2

gjengestigning

det å stige, bevege seg oppover

2.1

hevning, helling oppover (i terreng, på vei eller banelinje)

det å stige

; økning

; vekst

3.1

litterært

klimaks

bare i sammensetninger

det å stige, forflytte seg med ett (eller noen få) skritt

| jf. avstigning, påstigning

1.1

sted, vei hvor man stiger, går opp eller ned

| jf. oppstigning, nedstigning

1.2

gjengestigning

det å stige, bevege seg oppover

| jf. blodstigning

EKSEMPEL

de fulgte stigningen i elven fra time til time

SITAT

jeg hørte stenrøstens stigning og sænkning

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 171)

2.1

hevning, helling oppover (i terreng, på vei eller banelinje)

| jf. bratning

EKSEMPLER

svak stigning
stigningen er 1/70

| 1 m på 70 m

SITATER

fjældets friske stigning

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 26)
høiere oppe er stigningen noget sterkere

(Otto Sverdrup Nyt Land II 54 1903)
[hestene] slet tungt paa det leie føret og stigningen

(Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden V,1 23)
vandre den slake stigningen oppetter en kjerrevei

(Nils Johan Rud Gammel manns Høysang LBK 1990)