Det Norske Akademis Ordbok

stifinner

stifinner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
etter engelsk pathfinder, sammensatt av path 'sti'; se sti; og finder 'finner'; se finner; trolig etter navnet på helten The Pathfinder i James Fenimore Coopers (1789–1851) roman med samme navn (1840); i denne betydningen jf. tysk Pfadfinder
BETYDNING OG BRUK
1 
person med god evne til å finne frem i ukjent terreng
SITATER
  • menneskene gjør klokt i at betro sig til disse «stifindere» og bakkeklyvere, hvis orienteringsinstinkt er bedre end nogen indianers
     (Øvre Richter Frich Slangeblomsten fra Magdala 121 1927)
  • Jakob Kringlen gikk foran og det var tydelig at han likte seg i rollen som stifinner og veiviser
     (Terje Stigen Krigen 80 1989)
  • overført
     
    vandreren Dantes forhold til stifinneren Virgil
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 245)
1.1 
overført
 foregangsperson
; banebryter
2 
speider på et visst alderstrinn (oftest ca. 9–10 år)
 | jf. vandrer, rover