Det Norske Akademis Ordbok

finner

finner 
substantiv
BØYNINGen; finneren, finnere
UTTALE[fi`n:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av finne med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som finner noe som er tapt
EKSEMPEL
  • den ærlige finner bes levere uret i ekspedisjonen
SITATER
  • jf.
     
    naar [tampen] var funden, kunde finderen jage de øvrige indtil de havde gjemt sig
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 21)
  • jf.
     
    han [var] en søker og finner som få i Leonardo-forskningen
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci XXI 1949)
  • jf.
     
    finneren [av olje kunne] sette seg ned og telle millionene
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 36 1964)
  • vi snappet [lommeboken] til oss i siste øyeblikk [med snøret] og den glade finner ble stående igjen med skammen og skuffelsen
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 84 1985)
  • jeg setter bilen fra meg inne blant noen busker og lar tenningsnøkkelen stå i. Så skjønner kanskje finneren at jeg har forlatt den for godt
     (Terje Stigen Monolitten LBK 1988)