Det Norske Akademis Ordbok

speider

speider 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; speideren, speidere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
speideren
ubestemt form flertall
speidere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spæi`dər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av speide med suffikset -er; i denne betydningen etter engelsk scout
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 person som speider, spionerer
; person utsendt for å speide, undersøke (i hemmelighet)
 | jf. talentspeider
SITATER
  • I [Josefs brødre] er speidere, I er kommet for å se hvor landet ligger åpent
     (1 Mos 42,9; 2011: spioner)
  • jeg [kom] som en lønlig spejder i kejserens sold
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 209 1873)
  • de skal bære bud mellem os og have udseende af at være vore egne speidere
     (Rudolf Muus Olaf Trygvessøns Helteliv 2 350 1899)
1.1 
militærvesen
 dyktig menig (i artilleriet) utvalgt til å undersøke terrenget foran egen styrke
SITAT
  • de hørte skudd i det fjerne, og noen speidere ble sendt ut for å undersøke terrenget
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
2 
medlem av verdensomfattende barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1907 av briten Robert Baden-Powell, med formål å skape sunne og ansvarsbevisste mennesker
 | jf. stifinner, vandrer, rover
SITAT
  • [hun] var ivrig speider
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)
3 
i bestemt form
 
speideren
 muntlig
 speiderbevegelsen
EKSEMPLER
  • en venninne fra speideren
  • være med i speideren
SITATER
  • ha ungene sine med i idrettslaget eller speider’n
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
  • han må alltid være beredt, som de sa i speideren
     (Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)
  • det var helt naturlig å begynne der [dvs. i Natur og Ungdom] da jeg hadde vokst ut av speideren
     (Alf van der Hagen Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen 62 2023)