Det Norske Akademis Ordbok

stavelse

stavelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; stavelsen, stavelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stavelsen
ubestemt form flertall
stavelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sta:`v(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til stave, avledet med suffikset -else, etter gresk syllabe 'det som blir tatt, satt sammen; stavelse (dvs. bokstaver satt sammen)', til syllambanein 'ta, sette sammen'
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
 talens minste rytmiske enhet (og minste enhet som kan danne et ord), som består av en kjerne (vokal, diftong eller stavelsesbærende konsonant) alene eller sammen med foregående og/eller etterfølgende konsonant(er)
EKSEMPLER
  • «skole» har to stavelser
  • i «kommando» ligger trykket på annen stavelse
  • trykksterke, trykklette stavelser
SITATER
  • hans sætninger blev til ord, disse til stavelser
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 161)
  • denne magasincharmøren som kaller seg Victor, med trykk på siste stavelse og åpen o
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 16 1949)
  • muntlig, spøkefullt
     
    en skattet gjest i konfrimasjoner (pass på endeli å ta trøkke på de rektie stavelser)
     (Einar Rose Rose-boka 8 1941)
  • si til han Fridtjof, gjentok hun med trykk på hver stavelse, – at han e blitt sett i dårlig selskap
     (Ebba Haslund I mangel av sverd 144 1995)
  • mannen spytter ut en stavelse på fransk
     (Toril Brekke Ryddet av veien 46 1997)
UTTRYKK
åpen stavelse
se åpen
lukket stavelse
se lukket
stavelse betegnet og avgrenset (med bindestrek e.l.) i skrift
EKSEMPEL
  • skrive «bryte» i to stavelser: bry-te
overført, mest i nektende uttrykk
 (minste antydning til) ytring eller ord
 | jf. tøddel
SITATER
  • Stensgård: «Er det da ikke sandt?» – Ringdal: «Ikke en stavelse.»
     (Henrik Ibsen De unges forbund 181 1874)
  • [ham hadde prokuratoren ikke] nedladt sig til at veksle en stavelse med
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 126)