Det Norske Akademis Ordbok

stavelse

stavelse 
substantiv
BØYNINGen; stavelsen, stavelser
UTTALE[sta:`v(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til stave, avledet med suffikset -else, etter gresk syllabe 'det som blir tatt, satt sammen; stavelse (dvs. bokstaver satt sammen)', til syllambanein 'ta, sette sammen'
BETYDNING OG BRUK
1 
språkvitenskap
 talens minste rytmiske enhet (og minste enhet som kan danne et ord), som består av en kjerne (vokal, diftong eller stavelsesbærende konsonant) alene eller sammen med foregående og/eller etterfølgende konsonant(er)
 | jf. endestavelse, forstavelse, inngangsstavelse, rotstavelse
EKSEMPLER
  • «skole» har to stavelser
  • i «kommando» ligger trykket på annen stavelse
  • trykksterke, trykklette stavelser
SITATER
  • hans sætninger blev til ord, disse til stavelser
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 161)
  • denne magasincharmøren som kaller seg Victor, med trykk på siste stavelse og åpen o
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 16 1949)
  • muntlig, spøkefullt
     
    en skattet gjest i konfrimasjoner (pass på endeli å ta trøkke på de rektie stavelser)
     (Einar Rose Rose-boka 8 1941)
  • si til han Fridtjof, gjentok hun med trykk på hver stavelse, – at han e blitt sett i dårlig selskap
     (Ebba Haslund I mangel av sverd 144 1995)
  • mannen spytter ut en stavelse på fransk
     (Toril Brekke Ryddet av veien 46 1997)
UTTRYKK
åpen stavelse
se åpen
lukket stavelse
se lukket
2 
stavelse betegnet og avgrenset (med bindestrek e.l.) i skrift
EKSEMPEL
  • skrive «bryte» i to stavelser: bry-te
3 
overført, mest i nektende uttrykk
 (minste antydning til) ytring eller ord
 | jf. tøddel
SITATER
  • Stensgård: «Er det da ikke sandt?» – Ringdal: «Ikke en stavelse.»
     (Henrik Ibsen De unges forbund 181 1874)
  • [ham hadde prokuratoren ikke] nedladt sig til at veksle en stavelse med
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 126)