Det Norske Akademis Ordbok

støkke

Likt stavede oppslagsord
støkke 
verb
BØYNINGstøkk, støkket, støkking
UTTALE[stø`k:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt støkkva (sterkt verb); jf. støkke
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt
 briste
; sprekke
; revne
1.1 
om væske, især svette
 bryte (frem)
; piple (frem)
2 
rykke til, fare sammen i sterk, plutselig skrekk
 | jf. kveppe, kvekke og klekke
SITATER
  • brurehesten stokk, rykket til
     (Hans E. Kinck Masker og mennesker 42 1909)
  • hjertet hans støkket i barmen ved disse ordene hendes
     (Sigrid Undset Korset 62 1922)
  • Ai! skrek [hvitreven.] Semla støkk til
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 10 1926)
  • konen støkk da hun så dem
     (Jens Hagerup Juvi 6 1928)
  • i upersonlige uttrykk med det som subjekt
     
    det støkket i moren, hun lyttet spennt
     (Cora Sandel Carmen og Maja 51 1932)
  • han støkker over tankene sine, ser seg skremt rundt
     (Anne Karin Elstad – For dagene er onde 10 1985)
  • fremdeles kan [øynene] få det til å støkke litt i meg når hun snur seg og ser på meg
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 29 1988)
2.1 
overført, sjelden, om åndedrett, pust
 plutselig gi et lite hikst eller rykk
SITAT
  • aanden kunde støkke i halsen paa en mand
     (Sigrid Undset Korset 100 1922)