skurk
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; skurken, skurker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skurken
ubestemt form flertall
skurker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skurk]
ETYMOLOGI
fra nedertysk schurk, schurke eller tysk Schurke, eldre tysk Schurk, av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
1
ondsinnet person som begår (eller er i stand til å begå)
nedrige handlinger (forbrytelser)
; kjeltring
; slyngel
SITATER
-
du er en skurk, Relling!
-
skurker! Ti tusenfoll skurker
-
han er rømt som en skurk
-
disse skurkene har stjålet en mannsperson fra toget. Han så ut til å være kloroformert
-
er hele Stortinget venstre? Jeg grøsset ved tanken, skulle «folkets kårne», som noen hadde kalt dem, være en samling skurker?| jf. venstre (adjektiv), folkets/landets kårne
-
i vår omvendte verden var Khrustsjov den moderne skurken
1.1
ond, lumsk person og heltens motpart i fiksjonsverk (roman,
drama, film e.l.)
| jf. romanskurk, teaterskurk
SITATER
-
jeg [offentliggjorde ikke] det bitre spøg jeg i form af en travestation af «Les adieux de Bertrand» skrev, da skurken, greve Sandels, mod enden af aaret 1827 tog afsked som stattholder i Norge(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 446)
-
man har øyenringer, like svarte som skurken i en Chaplin-film
-
han [blir] avslørt for leseren som den egentlige skurken i kriminalfortellingen i romanene
2
spøkefullt, muntlig
lei fyr
; slubbert
; laban
| jf. knekt
SITATER
-
den skurken av en vinhandler [tok ikke] imod tomme champagne-flasker
-
skurkene [hvalrossene] sørgede altid for at svømme imod vinden
-
– Din skurk! Hvorfor har du ikke sagt noe!(Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)