skjelne
verb
UTTALE[ʃe`lnə]
BETYDNING OG BRUK
1
sanse, især se eller høre (noe) akkurat så klart og tydelig
at man kan bestemme og identifisere det
; skimte
SITATER
-
aftenen nærmede sig stærkt og tillod mig neppe at skjeldne omridset af Hovedøen(Den Constitutionelle 05.11.1843/1/2 P.Chr. Asbjørnsen)
-
jeg kunde ikke skelne [hva skikkelsen var klædt i] så nøje
-
han kunne skjelne gaplatter gjennom det angivelig lydtette vinduet inn til kontrollrommet
-
det skramlet i døra og han skjelnet flere stemmer(Arnfinn Haga Nødlanding LBK 2010)
-
i mørket kan hun ikke skjelne detaljer, alt går i ett
-
jeg lurte på hva som var eplesaft og hva som var spyttet hennes, og tenkte på å slikke [eplet] der hun hadde bitt, for å se om jeg kunne skjelne smaken(Jenny Hval Perlebryggeriet LBK 2009)
UTTRYKK
skjelne fra
1
skille ut en lyd, skikkelse e.l. fra andre (lignende)
lyder, skikkelser
-
mørkt var det, saa hun kunde ikke skjelne jord fra himmel
-
ved drikkebordet skjelnes ei fiende fra ven
-
han [lærte] å skjelne vinrød fra tomatrød fra rosenrød fra purpurrød fra rubinrød fra granatrød fra solnedgangsrød
2
se, erkjenne forskjell på (noe i forhold til noe annet)
; observere, erkjenne at noe stikker seg ut fra noe annet
-
skjelne det viktige fra det mindre viktige
-
skjelne kjærnen fra skallen
skjelne mellom
1
se, høre forskjell på
-
skjelne mellom to sorter garn
-
vold som forsvarsmiddel kan bli så desperat at den slutter å skjelne mellom venn og fiende
2
holde fra hverandre
; erkjenne, behandle som forskjellige størrelser
-
De skelner mellem ægteskabets panter, og elskovs ditto
-
Sigrid Undset skjelner mellom Mennesket forut for all kjønnsdeling og mennesket som mann og kvinne
-
skjelne mellom kjønnsmakt og kjønnsfrihet
skjelne mellom skitt og kanel
| skjelne skitt fra kanel
skille mellom dårlig og godt, verdiløst og verdifullt
| jf. skitt og kanel