skjell - Det Norske Akademis ordbok

skjell

substantiv

BØYNINGet; skjellet, skjell

UTTALE[ʃel:]

ETYMOLOGI

av norrønt skil (nøytrum flertall), til roten i skilja; se skille (verb); samme ord som skjell; beslektet med skille (substantiv)

BETYDNING OG BRUK

evne til å skjelne

; skjønn

; forstand

UTTRYKK

komme til skjells år og alder

bli voksen (og fornuftig)

da han kom til skelsaar og alder

(Thomas Krag Ada Wilde 9 1896)
prinsesse Charlotte kom noenlunde til skjels år og alder

(Richard Herrmann Victoria 47 1987)
min oldemor valgte ved skjells år og alder å gifte seg med sin fortrolige venn og fetter Robert Henry Hutchinson

(Geir Pollen Hutchinsons eftf. LBK 1998)

| da hun ble voksen

grunn(er) (for mening eller handling)

SITATER

her var vel skæl at kræve ligt igen

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 213)
ha skjel til

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 64)
du skal ikke tiere faa skjel til at klage over mig for noget

(Sigrid Undset Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis 34 1909)

i faste uttrykk

oppfyllelse av forpliktelse

; fyllest

UTTRYKK

gjøre skjell for seg

litterært

oppfylle sine forpliktelser

den tid kom snart, da hun kunde gjøre skjel for sig igjen

(Sigrid Undset Kransen 196 1920)
det var kristenpligt at bære over med dem som ikke kunde gjøre skjel for sig

(Sigrid Undset Husfrue 224 1921)

(gjøre) rett og skjell

(gjøre) det som er riktig, rettmessig

han var retskaffen og gjorde ret og skjæl mod enhver

(Alexander L. Kielland Skipper Worse 183 1882)
ville denne kroppen noen gang kunne gjøre rett og skjel for kosten ved å være til nytte i smått og stort, slik alle må på en gård?

(Kjersti Ericsson Paradisfugl LBK 2000)

| gjøre opp for seg
hun var ingen gratispassasjer, det skal hun ha. Hun gjorde så visst rett og skjell for seg

(Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)