Det Norske Akademis Ordbok

skank

skank 
substantiv
BØYNINGen; skanken, skanker
UTTALE[skaŋk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med skinke
BETYDNING OG BRUK
1 
på levende dyr, særlig husdyr
 forlem eller baklem fra kneet til og med fotroten
EKSEMPEL
  • skanken på en hest
SITAT
  • en langhåret liten hest med magre skanker
     (Jens Bjørneboe Hertug Hans 90–91 1972)
2 
matlagning
 parti mellom bog eller lår og fotledd på slaktet dyr
 | jf. fleskeskank, kalveskank, lammeskank
SITAT
  • skankene er ferdige når kjøttet løsner fra bena
     (Trine Sandberg Trines mat 146 2013)
3 
muntlig
 ben på menneske
 | jf. skankete, langskankete
SITATER
  • han er lam på skanken, som du er lam på sindet
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 102)
  • de lange slængete skanker
     (Jonas Lie Faste Forland 4 1899)
  • lille store Mariane kom glidende ind og viste at hun kunde neie med sine lange skanker
     (Knut Hamsun Børn av Tiden 364 1913)
4 
dialektalt
 stiv, frossen fisk