Det Norske Akademis Ordbok

skinke

skinke 
substantiv
BØYNINGen; skinken / skinka, skinker
UTTALE[ʃi`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av middelnedertysk schinke 'skank, lår'
BETYDNING OG BRUK
1 
(saltet og røkt) baklår av slaktet svin (eller annet dyr)
 | jf. fleskeskinke, spekeskinke
EKSEMPLER
  • kokt skinke
  • røkt skinke
  • rundstykke med skinke og ost
SITATER
  • en skive skinke
     (Henrik Ibsen Samlede verker IX 147)
  • harske, ulne, grønsaltede skinker
     (Henrik Ibsen En folkefiende 157 1882)
  • hun hadde brød og skinke og vin og hardkokte egg i kurven
     (Kari Bøge For alt jeg vet LBK 2000)
  • fire brødskiver, to med leverpostei og to med majones og skinke
     (Maria Navarro Skaranger Emily forever 43 2021)
1.1 
kjøtt av svin i saltet og/eller røkt form
 | jf. bayonneskinke
2 
spøkefullt
 lår på menneske
SITATER
  • jeg [står] der med hendene i et grådig tak om skinkene hennes
     (Knut Faldbakken Bad boy LBK 1988)
  • en plutselig smerte i den ene skinka fikk meg til å rykke til
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
  • det kommer et stønn fra nede mellom skinkene på henne
     (Stig Sæterbakken Siamesisk 58 1997)