silde - Det Norske Akademis ordbok

silde

adverb og adjektiv

UTTALE[si`ldə]

ETYMOLOGI

dansk form silde, av gammeldansk sillæ, tilsvarer norrønt síðla, avledet av adverbet síð 'sent'; beslektet med sid, sist, siden, omsider

BETYDNING OG BRUK

adverb, foreldet eller arkaiserende

sent

| se sen

SITATER

aarle og silde

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 20)
hvem banker så silde på klostrets port?

(Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 35 1870)
snart er det forsilde

(Henrik Ibsen Samlede verker I 98)
«Du her saa silde, fostersøster!» raabte hun og gav hende haanden

(Rudolf Muus Olaf Trygvessøns Helteliv 2 228 1899)
om aftenen silde

(Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 260 1900)

adjektiv, foreldet eller arkaiserende, spøkefullt

sen

; sildig

SITATER

en silde midsommeraften

(P.Chr. Asbjørnsen Ydale 201 1851 Theodor Kjerulf)
ikke noget forbandet pærevæv en silde aftenstund paa en sofa!

(Knut Hamsun Sult 253 1890)

| jf. pærevev
jeg hadde et møte med ham sammen med Bakke, en silde aftenstund oppe i Vestre Aker

(Jens Chr. Hauge Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen 76)