råk - Det Norske Akademis ordbok

råk

substantiv

BØYNINGet▵; råken / råket▵, råker / råk▵

UTTALE[rå:k]

ETYMOLOGI

av norrønt rák; jf. norrønt klaufrák 'krøttersti'; beslektet med reke

BETYDNING OG BRUK

tråkk

; sti

; rekster

SITATER

Jens Andreas Friis Tilfjelds i ferierne 202 1876
[veien til Hedalen] var bare en grund raak

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 20 1879)
[nå] kom de nedover råket, kjør, sauer og gjeder

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 358)
raaket opover gik først gjennem lav birkeskog med en og anden forkrøplet turtergran

(Hans Aanrud Fortællinger for barn II 81 1917)
følger en raaket, naar en tilslut fjordpollene vestpaa

(O. Lie Singdahlsen Svartdalsfolket 5 1925)
to store råk eller slep over [Hardanger-]vidda

(Norsk kulturhistorie I 364 1938)