tråkk - Det Norske Akademis ordbok

tråkk

substantiv

BØYNINGen; tråkken / tråkka, tråkker

UTTALE[tråk:]

ETYMOLOGI

av norrønt traðkr (maskulinum); jf. tråkk (nøytrum); til tråkke

BETYDNING OG BRUK

mest dialektalt

hardtråkket plass, især gårdsplass, plass foran hovedinngang til våningshus på gård

| jf. drosjetråkk

SITATER

hejsan, hvor hallingen går over tråkken!

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 32)
paa traakken eller tunet utenfor sælet

(Jens Andreas Friis Tilfjelds i ferierne 103 1876)
Mumle [tok] kongen ud paa traakken, og gav ham en ordentlig tryk, saa han foer tilveirs

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 118 1879)
skoleholderen strøg ud paa traakken

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 286 1879)
ud paa traakken kom Jon og Perikles Winkel

(Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 16)
de var samlet på tråkka nå

(Johan Borgen Vi har ham nå 10 1957)