rangere
verb
UTTALE[raŋʃe:´rə]
BETYDNING OG BRUK
1
sette (noe(n)) på en viss plass på verdiskala, i rang,
betydning e.l.
SITATER
-
i mange latinamerikanske land er blandingsforholdet mellom spansk og indiansk blod en viktig variabel i den sosiale rangeringen av mennesker
-
hun [lager] en sirlig dokumentasjon av alle dyrene hun har kommet over, rangert etter størrelse
-
rasjonell nyttemaksimering forutsetter … at preferansene våre er rangert, med andre ord at vi foretrekker én ting fremfor en annen
-
de som svarte ble bedt om å rangere tjue oppgitte temaer fra viktig til minst viktig(Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
-
jeg rangerer mine sagahelter i tur og orden: Grette Åsmundsson, Gudrun Osvivsdatter, Egil Skallagrimson(Stig Aasvik Indre anliggender LBK 2012)
1.1
ha en viss plass på verdiskala, i rang, betydning e.l.
EKSEMPLER
-
rangere likt med noe(n)
-
rangere over, under noe(n)
SITATER
-
[musikken] rangerer høit over teksten(Nationen 1931/267/2/3)
-
en skipshund, en skipskatt og en landskilpadde rangerte høyt i hans faste reiseselskap
-
en generaldirektør rangerer lavere enn en statsminister(Arne Olav Brundtland Fortsatt gift med Gro LBK 2003)
-
toppen for en ung kvinne var å bli flyvertinne; bare filmstjerner rangerte høyere(Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
2
ordne eller stille, anbringe på en viss plass i rekke
e.l.
| jf. utrangere
2.1
jernbane
føre, ordne (vogn(er)) fra et spor til et annet (på stasjon)
; skifte
| jf. rangerlokomotiv, rangerstasjon
2.2
sette sammen togstammer (på tog, trikk)