rane - Det Norske Akademis ordbok

rane

verb

BØYNINGranet, ranet, raning

UTTALE[ra:`nə]

ETYMOLOGI

avledet av ran; jf. norrønt ræna

BETYDNING OG BRUK

mest litterært

(ved utilbørlige midler) bemektige seg (noe (verdifullt) som man ikke har krav på, som tilhører en annen)

; røve

; plyndre

| jf. tilrane

EKSEMPEL

SITATER

dine mænd har ranet hans kvæg

(Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 18)
Eva ranet det som hørte Gud til

(Sigrid Undset Husfrue 184 1921)
[vi vil] rane kongsbarnet

(Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 194 1872)
der jeg satt i den grå cellen, … var jeg et menneske ranet for alt som hadde gitt mitt liv en mening

(Finn Carling Under aftenhimmelen 152 1985)

UTTRYKK

rane til seg

tilrane seg

; tilrive seg

rane til seg makt
de hadde ranet til seg et og annet fra en unionssoldat som nå lå stiv på marka

(Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)

| plyndret liket

1.1

litterært, med abstrakt objekt

| jf. frata, berøve

SITATER

alles hånd imod alles for at rane magten

(Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 215 1873)

| tilrive seg makten
har han røvet din fred, har han ranet din ro, saa lad ham ei længer i hjertet bo!

(Henrik Ibsen Samlede verker III 216)

| tatt fra deg din ro
ingen lod sig sin madro rane

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 402)

begå ran

; utøve (volds)tyveri mot

; plyndre

EKSEMPLER

SITATER

de kunne bli ranet og slått fordervet

(Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
hun hadde blitt ranet på gata

(Marita Liabø Mafia LBK 2004)
han [var] blitt slått ned og ranet

(Toril Brekke Gullrush LBK 2008)
han har ranet en gullsmedforretning, de var fire stykker

(Karin Fossum Jeg kan se i mørket LBK 2011)