Det Norske Akademis Ordbok

pietist

pietist 
substantiv
BØYNINGen; pietisten, pietister
UTTALE[piəti´st]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Pietist, til latin pietas 'fromhet'; opprinnelig nedsettende navn på tilhengerne av Philipp Jakob Spener («pietismens far») som møttes til oppbyggelse (jf. nylatin collegia pietatis, grunnbetydning 'fromt møte'); jf. pietisme og suffikset -ist
BETYDNING OG BRUK
1 
religionshistorie
 tilhenger av pietismen på 1600- og 1700-tallet
SITATER
  • når pietistene forkynte Guds ord, talte de til følelsen og samvittigheten og forsøkte først og fremst å få den enkelte til å omvende seg
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • pietistene la spesiell vekt på personlig fromhet og livførelse, der moral settes foran læresetninger
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 175 2013)
2 
kristen som betrakter verdslige fornøyelser som uforenlige med sant kirkelig liv
; leser
; hengehode
SITATER
  • en borneret pietist, men derhos en godhjertet mand
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 4)
  • pietisterne har valgt defensiven, grundtvigianerne offensiven
     (Bjørnstjerne Bjørnson Gro-tid II 322)
  • du viste en pietist bort fra sagbruget, fordi han vilde omvende istedetfor at sage
     (Jonas Lie Samlede Digterverker VIII 294)
  • selv en pietist vilde bli opbygget ved sluttreplikken
     (Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 13 1928)
2.1 
overført, nedsettende
 sneversynt person (som unner seg få materielle goder, sanselige gleder e.l.)