Det Norske Akademis Ordbok

munne

munne 
verb
BØYNINGmunnet, munnet, munning
UTTALE[mu`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av munn; jf. mynne
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
munne ut i
1 
løpe ut i og bli borte, opptas i
; ende sitt løp i
  • Otta og Sjoa munner ut i Gudbrandsdalslågen
  • [elvedalen] mundede ud i hoveddalføret
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 223 1903)
  • retortens hals var bøyet og munnet ut i en klokke fylt med vann
     (Ellen Gleditsch Antoine Laurent Lavoisier 61 1956)
     | jf. retorte
  • [han] fortsatte videre nedover den svingete Fredensborggata, til den munnet ut i Pilestredet
     (Dag Solstad Genanse og verdighet 39 1994)
  • Sandefjord ligger innerst i en lang fjord som munner ut i en annen og større fjord
     (Dag Solstad 16.07.41 LBK 2002)
  • gaten … munnet ut i et gatetun
     (Kristine Næss Stridig LBK 2004)
  • det rumlet fra trikken da den stoppet ved trikkeholdeplassen der hvor Stensgata munner ut i Thereses gate
     (Ole Robert Sunde Langsom marmor 30 2022)
2 
overført
 ende med
  • diktet munner ut i en bønn
  • alting så munded det ud i pligterne
     (Henrik Ibsen Gengangere 145 1881)
  • henvendelsen kunne munne ut i et arbeidsoppdrag
     (Adelheid Seyfarth Misjonærene LBK 2008)