Det Norske Akademis Ordbok

merking

merking 
substantiv
BØYNINGen; merkingen, merkinger
UTTALE[mæ`rkiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til merke, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å merke(s)
SITAT
  • Norge har krav til merking av en matvare [som er sterkt] genmodifisert
     (Thorbjørn Jagland Vår sårbare verden 110 2002)
     | for å gjøre forbrukeren oppmerksom på innholdet
2 
skogbruk
 det å merke tømmer
; annammelse
SITAT
  • man [turet] hele ugen tilende, mens mærkingen stod paa
     (Hans Aanrud Fortællinger II 118 1923)
3 
tegn eller gjenstand som tjener til merke, særlig til orienteringsmerke, veimerke
SITAT
  • ikke alltid var det mulig å se hvilken retning en skulle ta, bare den kyndige kjente merkingen på trærne
     (Hilde Diesen Hanna Winsnes 134 2000)