Det Norske Akademis Ordbok

annammelse

annammelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; annammelsen, annammelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
annammelsen
ubestemt form flertall
annammelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ana´m(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til annamme; avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden, mest i religiøst språk eller muntlig
 det å annamme(s)
SITAT
  • kirkens mest dyrebare sakrament, annammelsen av Frelserens legeme og blod
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 229 1949)
2 
skogbruk, handel, om eldre forhold
 det å annamme(s)
SITAT
  • tømmeret [kjøres] frem til vasdragene, hvor mærkningen eller annammelsen finder sted
     (H. Schulze Fra Lofoten og Solør 94 1865)