Det Norske Akademis Ordbok

marskalk

marskalk 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; marskalken, marskalker
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
marskalken
ubestemt form flertall
marskalker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ma´rskalk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk marschalk, tysk Marschall, av gammelhøytysk marahscalc 'heste-, stalltjener'; jf. merr og skalk; jf. også marsjall
BETYDNING OG BRUK
1 
om utenlandske forhold
 (tittel for) general av øverste grad som leder en hær under krig
 | jf. feltmarskalk, generalfeltmarskalk
SITAT
  • Bernadotte … var en glimrende kommandant som hadde fått marskalks rang
     (Stein Ringen Fortellingen om Skandinavia 305 2024)
2 
øverste hoffembetsmann
 | jf. hoffmarskalk
3 
person som ordner og leder et høytidelig opptog
3.1 
begravelsesvakt (som bærer marskalkstav)
SITAT
  • otte kapellmestere var marskalker [i Beethovens begravelse]
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 127 1948)