Det Norske Akademis Ordbok

latiner

latiner 
substantiv
BØYNINGen; latineren, latinere
UTTALE[lati:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Latiner, etter latin latinus; jf. latinsk, latin og suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
i antikken
 innbygger av det romerske landskapet Latium
 | jf. romer
SITATER
  • rektoren var av den foreldede sorten – en latiner og stoiker som var kommet for sent til jorden
     (Jens Bjørneboe Blåmann 72 1959)
  • latinerens forkjærlighet for det humaniserte kulturlandskapet
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 202)
1.1 
person med latinsk kulturbakgrunn, særlig fra middelhavsland
 | ofte til forskjell fra germaner
SITATER
  • melancolia germanica, – jeg vet ikke om det er riktig latin, men det er da heller ikke latinere som holder til nord for Alpene og øst for Rhinen
     (Jens Bjørneboe Norge, mitt Norge 272 1968)
  • latineren påstår at han er germaner til siste blodkorn
     (Gunvald Opstad Fandango! 39 2002)
2 
person som studerer, er kyndig i latin
; klassisk filolog
 | jf. latinist
SITATER
  • den brave rector scholæ var … en overmaade lærd latiner
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 101 1900)
  • [en] stiv latiner
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 201 1872)
  • med foreldet ubøyd flertall
     
    [elevflokken på Heltbergs skole] blev ikke «latiner», ei fremmed tænknings træl
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 86)
  • han var latiner, og jurist av utdannelse; det var en aura av gammel akademiker og levemann over ham
     (Agnar Mykle Sangen om den røde rubin 170 1956)
  • sportsfiskeren og latineren som gjennom år aldri hadde avlevert noen dvask, upregnant eller grammatisk tvilsom replikk, hadde langsomt mistet grepet på sitt eget intellekt
     (Ketil Bjørnstad Tesman 26 2003)
2.1 
sjelden
 elev på latinlinjen
; latinstudent
SITAT
  • unnskyld dere ikke, mine kjære latinere! [sa læreren]
     (Karin Sveen Klassereise 43 2000)