kvitt substantiv BØYNINGet; kvittet, kvitt genus nøytrum ubestemt artikkel et bestemt form entall kvittet ubestemt form flertall kvitt UTTALE[kvit:] ETYMOLOGI substantivert av interjeksjonen kvitt BETYDNING OG BRUK kort (svakt) pipp fra småfugl | jf. kvivitt, kvirrevitt SITAT et kvit af en snespurv (Otto Sverdrup Nyt Land I 43 1903)
