kvitte
verb
UTTALE[kvi`t:ə]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
la en fordring gå opp i opp med en motfordring
SITAT
-
kontant? Han som skulde ha penger tilgode av et helt notlag tænkte altsaa ikke paa at kvitte
UTTRYKK
kvitte av i
gjøre fradrag i
; slå av på
kvitte av for
trekke fra for
-
[han forliste] sagtens et par daler paa tylten, for saapas kvitter de af for attliggende tømmer
kvitte for
mest muntlig
være jevngod med
; gjøre tjeneste for
-
han maatte æte merjelia godt, hvis han skulde kvitte for kar
kvitte seg (av) med
skille seg av med (noe)
; bli kvitt (noe)
-
slikt måtte man kvitte sig av med(Tidens Tegn 1927/11/4/5)
-
[livsforsikringsselskapene] har kvittet sig med sine kommuneobligasjoner(Fritt Folk 1936/36/1/3)
-
alle de redselsfulle presangene … man ikke godt kan kvitte seg med slik uten videre
-
han nektet å kvitte seg med vakthunden sin
-
[han] kvittet seg med sitt enfold og ble mann(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
-
hun kunne ha kvittet seg med tv’n også, jeg ser jo aldri på den, tenker hun
-
aksenten var … det eneste hun ikke hadde greid å kvitte seg med
-
hvis hun bare kunne få gjort noe med den enorme kroppen. Kvitte seg med tredve kilo
-
hun måtte klare å kvitte seg med gjelda(Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
-
morderen måtte ha hatt det travelt med å kvitte seg med liket(Eystein Hanssen Triangel LBK 2012)
-
Ebba klarer ikke å kvitte seg med den gufne stemningen krimmen har satt henne i(Helene Uri Hålke 110 2016)
2
muntlig
komme ut på ett
; ikke ha noe å si
SITAT
-
de skulde kringrende taarnet og tage gutten, det kvittede, enten de fik ham død eller levende