Det Norske Akademis Ordbok

kroning

kroning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kroningen, kroninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kroningen
ubestemt form flertall
kroninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kro:`niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til krone, avledet med suffikset -ing; i denne betydningen etter fransk couronnement
BETYDNING OG BRUK
1 
seremoni hvor en regent blir kronet
SITATER
  • hindre kroningen
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 123 1872)
  • [lendmennene] vilde ikke bryte med erkebiskopen før kroningen var over
     (Det norske folks liv og historie III 15)
     | jf. lendmann
  • frankfurterne betragtede de kroninger, som de bivaanede, som høidepunkter i sit liv
     (Clara Tschudi Goethes Moder 14 1916)
  • kroningen var ikke bare en kirkelig handling, den verdslige makt måtte også tre til og forplikte kongen til håndfestningen
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd 86 1999)
  • kroningen av Edward VII skulle finne sted den 26. juni 1902
     (Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II LBK 2004)
  • tidlig i mai 1937 dro kronprinsparet til London for Bertie og Elizabeths kroning
     (Tore Rem Olav V. Den fremmede 513 2020)
2 
militærvesen
 forhøyning, dekning av et brystvern med faskiner
 | jf. kroningsfaskin
3 
militærvesen
 øverste del brystvern, mur e.l.
 | jf. glaciskroning