konjunksjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; konjunksjonen, konjunksjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konjunksjonen
ubestemt form flertall
konjunksjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånjuŋkʃo:´n], [kånjuŋʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin conjunctio (genitiv conjunctionis) 'forbindelse', verbalsubstantiv til conjungere 'forbinde, forene, binde sammen'; jf. konjunktiv
BETYDNING OG BRUK
1
astronomi
stilling av to himmellegemer slik at de sees i samme retning
(samme geosentriske lengde)
| jf. opposisjon
SITAT
-
Merkurs konjunksjon med Jupiter(A-magasinet 31.08.1929/14)
2
grammatikk, til dels i flertall
ordklasse som består av ubøyelige ord som binder sammen
og sideordner ord, fraser eller setninger
| jf. subjunksjon
UTTRYKK
underordnende konjunksjon
nå sjelden
2.1
ord som tilhører ordklassen konjunksjon(er)
EKSEMPEL
-
«og», «for», «eller» og «men» er konjunksjoner
3
filosofi
og-forbindelse i logikken
| til forskjell fra disjunksjon
SITAT
-
jeg [lyktes] dårlig med å oppheve konjunksjonen mellom verden og språket