disjunksjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; disjunksjonen, disjunksjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
disjunksjonen
ubestemt form flertall
disjunksjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[disjuŋkʃo:´n], [disjuŋʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin disjunctio (genitiv disjunctionis), verbalsubstantiv til disjungere 'skille, separere, ta fra hverandre'
BETYDNING OG BRUK
1
logikk, språkvitenskap
logisk grunnoperasjon representert ved enten–eller
| til forskjell fra konjunksjon
EKSEMPEL
-
inklusiv, eksklusiv disjunksjon
2
adskillelse
; motsetning
SITAT
-
et eksempel på en stor disjunksjon(Naturen 1964/296 Rolf Nordhagen)