Det Norske Akademis Ordbok

konjunktiv

konjunktiv 
substantiv
BØYNINGen; konjunktiven, konjunktiver
UTTALE[kå`njuŋktiv], [kå`njuŋtiv], [kå´n-]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin conjunctivus (modus) 'forbindende (modus)', avledet av conjungere 'forbinde, forene, binde sammen'; beslektet med konjunksjon
BETYDNING OG BRUK
1 
grammatikk
 modus som uttrykker at et utsagn er tenkt, uvirkelig, mulig eller ønskelig
 | til forskjell fra indikativ
2 
grammatikk
 bøyningskategori eller verbform som uttrykker konjunktiv
EKSEMPEL
  • verbet, setningen står i konjunktiv
SITAT
  • konjunktiv imperfektum, en verbform som er i ferd med å dø ut i dagligtalen i … Frankrike
     (Thomas Hylland Eriksen Veien til et mer eksotisk Norge LBK 1991)
2.1 
overført
SITATER
  • som mang en virkelighetsfordreiende idealist, snakket jeg i konjunktiv
     (Steinar Lem Det lille livet LBK 2005)
     | med betingelsessetninger og forbehold
  • når vi har giftet oss, sier hun uten spor av forbehold i konjunktiv
     (Atle Næss Opp fra det absolutte nullpunkt LBK 1985)
  • jf.
     
    det er rein konjunktiv, et fantasifoster i hans opphetede hjerne
     (Dag Solstad Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige 108 1984)