Det Norske Akademis Ordbok

kommandør

kommandør 
substantiv
BØYNINGen; kommandøren, kommandører
UTTALE[komandø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk commandeur; jf. kommandere og -ør
BETYDNING OG BRUK
1 
sjømilitærvesen
 sjøoffiser med grad mellom kontreadmiral og kommandørkaptein
 | tilsvarende oberst i Hæren og Luftforsvaret
SITAT
  • Sørsæther hadde rykket raskt oppover fra orlogskaptein til kommandørkaptein, og i normalt tempo avansert til kommandør
     (Jon Michelet Aftensang i Alma Ata LBK 2003)
2 
offiser av nest høyeste grad (høyeste nasjonale grad) i Frelsesarmeen
3 
innehaver av et ordenstegns nest høyeste klasse
SITATER
  • [han skal] utnevnes til kommandør av st. Olav for sitt imponerende livsverk
     (Herman Willis St. Olav LBK 2004)
  • forfatteren Roy Jacobsen er utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt enestående forfatterskap
     (NTBtekst 01.09.2023)
4 
militærvesen, som sisteledd i bestemte sammensetninger
 befal med en bestemt kommando, oppgave
 | jf. kanonkommandør, vaktkommandør