Det Norske Akademis Ordbok

kommandere

kommandere 
verb
MODERAT BOKMÅLkommanderte, kommandert, kommandering
preteritum
kommanderte
perfektum partisipp
kommandert
verbalsubstantiv
kommandering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[komande:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk commander, av senlatin commandare, av latin commendare 'betro, overgi'
BETYDNING OG BRUK
1 
gi befaling
; beordre
EKSEMPLER
  • bli kommandert til noe
  • la seg kommandere av noen
SITATER
  • kapteinen (midtskibs kommanderer): «Roret hart styrbord!»
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 196)
  • regjeringen [kan jo ikke] kommandere folk til arbeide som ikke vil
     (Nationen 1931/196/3/1)
2 
føre (ha) befaling over
; lede
; dirigere
EKSEMPEL
  • kommandere en tropp
SITATER
  • nu er det jeg, som kommanderer
     (Bjørnstjerne Bjørnson Over Ævne II 59 1895)
     | som befaler, har ledelsen
  • I kommanderer fabrikejerne, arbejderne, markedet
     (Bjørnstjerne Bjørnson Over Ævne II 122 1895)
  • jeg gad nok vide, om det ikke ogsaa er hende, der kommanderer fiskeribedriften
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 218)
3 
militærvesen
 ha overbefalingen
; være høyeste sjef
UTTRYKK
kommanderende general
se general
4 
snakke i en brysk og befalende tone
SITAT