Det Norske Akademis Ordbok

knast

knast 
substantiv
BØYNINGen; knasten, knaster
UTTALE[knast]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk, svensk knast, tysk Knast, til en indoeuropeisk rot med betydningen 'trykke sammen'; trolig beslektet med knyst; i denne betydningen fra dansk knast, også med betydningen 'rik eller hard mann', jf. dialektalt knas 'dyktig eller mektig mann', svensk dialekt knase 'dyktig, sterk, sta, rik person', nedertysk ēn ollen knast 'en gammel, hard mann'; beslektet med knøs
BETYDNING OG BRUK
1 
(fremspringende) knute, fortykkelse, særlig på tre
 | jf. knagg, klakk
1.1 
(forholdsvis) liten, fremspringende bryter til å trykke (eller vri) på for å sette i gang mekanisme
; knott
SITAT
  • jeg kunne merke hvordan huden på tommelfingrene mine lengtet etter knastene på nintendo-spillet
     (Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
1.2 
utspring (av plast eller gummi) på såle eller dekk som skal gi bedre feste på underlaget
EKSEMPEL
  • terrengsko, klatresko med knaster
SITAT
  • [sykkelen har] dekk med store knaster
     (Erlend Loe Naiv. Super. (1999) 39)
2 
sjelden
 knark
SITATER
  • i de faste gamle knaste er der saft endnu
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 288)
  • den gamle rige knasten, landhandler Simonsen
     (Jonas Lie Dyre Rein 70 1896)