knøs
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; knøsen, knøser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
knøsen
ubestemt form flertall
knøser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[knø:s]
ETYMOLOGI
beslektet med (i avlydsforhold til) knast; i denne
betydningen dansk form knøs, av gammeldansk knøs 'vill, ustyrlig mann', jf. også gammelsvensk knös 'troll, forferdelig
menneske', svensk dialekt knös 'kakse, mektig mann'
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
egenrådig, overmodig mann
1.1
stolt (og mektig) (rik)mann
; kakse
1.2
kvikk (små)gutt
SITATER
-
en ung knøs [har] taget plads ved en tønde med en stor geneverdunk(Chr. Langaards samlinger I 130 1913)
-
– Hvad heder du, min knøs? spurte han vennlig og lente seg ned mot gutten
2
foreldet
ung mann
; unggutt
SITATER
-
og knøsen, som ved roret stod, var just et ungt og fyrigt blod
-
jf.
-
en halvvoksen knøs i blaa tyrkebukser