Det Norske Akademis Ordbok

kløve

kløve 
verb
MODERAT BOKMÅLkløvde, kløvd eller (især i denne betydningen) kløvet, kløvet, kløving
preteritum
kløvde
perfektum partisipp
kløvd
preteritum
kløvet
perfektum partisipp
kløvet
verbalsubstantiv
kløving
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klø:`və]Uttale-veiledning
VARIANTkløyve
ETYMOLOGI
dannet som kausativ til preteritum av henholdsvis gammeldansk klywæ og tilsvarende norrønt kljúfa (sterke verb)
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
dele, spalte i to (etter langsgående lag)
1.1 
refleksivt
 dele seg i to (eller flere deler) ved å sprekke e.l.
; klovne
2 
overført
 bane seg vei gjennom ved å splitte, skyve til side
2.1 
skille
; dele
2.2 
splitte
2.3 
i adjektivisk perfektum partisipp
 om person, personlighet
 full av indre motsetninger
; splittet
1 
dele, spalte i to (etter langsgående lag)
EKSEMPEL
  • kløve en stokk, en vedkubbe
SITATER
  • den kløvte ørn
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 301)
     | ørnen som har åpnet vingene (og dermed ser ut som om den var kløvet i to)
  • [fanden] for som en brand tvers gennem taget og kløvte væggen
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 42)
  • Knut Alfsøn havde med sit sværd kløvet mangen pande
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 174 1874)
  • hans kløvte skjold
     (Henrik Ibsen Catilina 126 1875)
  • poetisk
     
    brødres fald ej hjerter kløver
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 256)
  • morbroren kløvet haslebaand paa bandakrakken
     (Hans E. Kinck Ungt folk 10 1924)
  • [han] stod og kløvde juleved
     (Johan Bojer Samlede verker I 84)
  • kløyve skal han den kalde kjeften og ende ulvens liv
     (Ludvig Holm-Olsen (oversetter) Edda-dikt 71 1975)
  • hagebenken du snekret av en kløyvd furustamme
     (Hans Børli Dag og drøm 120 1978)
  • [hun] løftet kniven som om hun skulle kløyve skallen min
     (Lars Saabye Christensen Jokeren 154 1981)
  • jeg kløvde ved som besatt
     (Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye LBK 2001)
UTTRYKK
kløvet leppe
 | kløyvd leppe
sprukken leppe som følge av slag e.l.
1.1 
refleksivt
 
kløve seg
 dele seg i to (eller flere deler) ved å sprekke e.l.
; klovne
EKSEMPEL
  • steinhellen kløvde seg da den skulle legges på plass
SITAT
  • den enslige låten kløver seg, blir mer og mer flertonig
     (Nils Johan Rud Gammel manns Høysang LBK 1990)
2 
overført
 bane seg vei gjennom ved å splitte, skyve til side
EKSEMPEL
  • båten kløvet bølgene
SITATER
  • [han] kløv mændenes ring
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 24 1870)
  • først vi kløvte lag af tåger, kløvte så en flok af måger
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 9)
  • [losen] klarer sig enten ved at bære af eller kløve braattet med bougen
     (C. Schollert Lodsliv om Færder 12 1884)
  • overført
     
    en kort lærpisk som de kløver luften med
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • vårt stolte skip kløvde vannet
     (Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)
  • overført
     
    ljåbladet kløver lufta over henne
     (Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye LBK 2001)
2.1 
skille
; dele
SITATER
  • fjordens kløvte strand
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 475)
  • høkret har I med jer kræfter, kløvet eder selv itu
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 229)
  • et klippestykke [lå] og kløvede løbet
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 195 1892)
  • de svære, kvite jorder var kløvd av smale skogsnar
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 105)
  • Finnskogen, hva er den annet enn en ganske alminnelig skog, kløvd av en grense
     (Britt Karin Larsen Før snøen kommer LBK 2012)
UTTRYKK
kløve hår
diskutere uvesentlige detaljer, spissfindigheter
; være spissfindig
 | jf. hårkløveri
kløve ord
1 
diskutere uvesentlige detaljer, spissfindigheter
; drive med ordkløveri
  • la oss ikke kløve ord, frøken Pedersen
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød LBK 1997)
2 
sjelden
 utveksle ord
kløve nebb
dialektalt, nå sjelden
 åpne munnen (for å snakke, ta til motmæle)
ikke et kløyva ord
muntlig
 ikke et eneste ord
  • det var feigt og ynkelig at jeg ikke hadde turt å komme med et kløyva ord
     (Babbis Friis Baastad Ikke ta Bamse 44 1964)
  • kroppen sa ikke et kløyva ord, trakk bare på akslene
     (Anders Saus I skyggen av Bjønnvassbre 121 1974)
  • mutter sa ikke et kløyva ord
     (Kjell Askildsen Hverdag 17 1976)
  • [sensorene] skjønner [ikke] et kløvet ord
     (Bergens Tidende 19.04.2000/2)
kløyvd infinitiv
språkvitenskap, om forhold i dialekter på Østlandet og i Trøndelag
 infinitiv hvor endelsen veksler etter hvorvidt ordet i norrønt var et jamvektsord eller et overvektsord
 | til forskjell fra a-mål og e-mål
  • på Østlandet har man tradisjonelt kløyvd infinitiv og sier «væra», men «kaste»
kløvet rim
metrikk
 rim mellom ord hvorav ett eller begge er delt opp i to eller flere ord
kløvet tunge
tunge hvor aller fremste del utgjøres av to spisser (som hos slange)
; kløftet tunge
  • [huggormen] viftet med den kløyvde tunga
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
tale med kløvet tunge
si én ting og mene noe annet
; si noe til én person og noe helt annet (og motstridende) til en annen person
; tale med to tunger
2.2 
splitte
 | jf. målkløvet
EKSEMPEL
  • et kløvet folk
SITATER
  • «Nok», min søn, det kløvende, stærke ord må stå i dit våbenmærke
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 73)
  • et folk, som kløver sig i spredtheds splid
     (Henrik Ibsen Digte 195 1875)
  • salgslagsspørsmålet kløyvde landsmøtet
     (Finnmarken 1969/186/4/1)
2.3 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
kløvet
 om person, personlighet
 full av indre motsetninger
; splittet
SITAT
  • det er en dramatisk tekst om en kløvd mann – og kanskje en kløvd mannsrolle
     (Finn Skårderud Uro LBK 1998)