Det Norske Akademis Ordbok

kjortel

kjortel 
substantiv
BØYNINGen; kjortelen, kjortler
UTTALE[ço´rt(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form kjortel, av gammeldansk kiurtæl, tilsvarer norrønt kyrtill, fra gammelengelsk cyrtel, beslektet med kort; jf. også kjole
BETYDNING OG BRUK
om orientalske, gresk-romerske, norrøne, middelalderske forhold
 løstsittende, kjolelignende klesplagg brukt av menn og kvinner
 | jf. tunika, kiton
SITATER
  • den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen
     (Luk 3,11)
  • kledd i en fotsid kjortel
     (Åp 1,13)
  • han er klædt i husdragt, brun kjortel, sokkebrog
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 17)
  • hendes kjortel var blaa
     (Henrik Ibsen Samlede verker III 184)
  • han [samlet] i sin præken alt det, der staar skrevet om rigdommen, baade de to kjortler og ynglingen, som havde meget gods
     (Alexander L. Kielland Fortuna 168 1884)
  • [Kristin fikk] bære en dragt lik søstrenes: graahvit ulden kjortel, men uten skapular, hvitt hodelin og sort slør
     (Sigrid Undset Korset 474 1922)
     | jf. søster, skapular
  • han har vasset ut i elvevannet og har trukket opp kjortelen sin til over knærne
     (Ari Behn Bakgård 278 2003)
  • tempelpresten, en gammel mann i lang, lys kjortel, tolket det sjamanen sa for de fremmøtte
     (Erika Fatland Høyt 505 2020)