tunika
substantiv
UTTALE[tu:´nika]
ETYMOLOGI
fra latin tunica; jf. tysk Tunika, fransk tunique; opprinnelig et fønikisk
ord
BETYDNING OG BRUK
1
om forhold i antikkens Roma
underkjortel av form som en skjorte eller et linnet, med
belte og av og til med ermer, båret som inneplagg eller under togaen
SITAT
-
spenneskoen viker for sandalen [under klassisismen], krinolinen for lette gevanter, den greske tunika
2
i den katolske kirke
liturgisk kåpe, av form som dalmatika, men med lengre, nedskårne ermer, båret av lavere geistlige og av
assisterende prester ved særlige messer
2.1
sjelden
løstsittende kjortel eller kappe båret av munk
SITAT
-
den grove tunika
3
sid, vid kappe eller kåpe, med eller uten ermer
SITAT
-
dronningens fløjels tunik
4
vid bluse eller kort kjole for kvinner, særlig til å bære
utenpå langbukser eller over lengre kjole
SITAT
-
hun hadde skiftet til en lys, beige tunika med et bredt metallbelte(Tor Edvin Dahl Hodet ved døra LBK 2010)