Det Norske Akademis Ordbok

kjeve

kjeve 
substantiv
BØYNINGen; kjeven, kjever
UTTALE[çe:`və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig fra nedertysk keve; beslektet med kjeft
BETYDNING OG BRUK
1 
del av ansiktet som omslutter munnhulen (og gir tannfeste)
 | jf. kjake, overkjeve, underkjeve
EKSEMPEL
  • slå kjeven (ut) av ledd
SITATER
  • overført, om lepper, munn
     
    ånden bekender I alle med kæverne
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 80)
  • overført
     
    [Odin] lo … af fulde kjæver
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 58)
     | jf. av full hals
  • de store skjegløse kjæver tygget
     (Hans E. Kinck Ungt folk 194 1924)
  • [hun] gjespet så det knaket i kjevene
     (Unni Lindell Mørkemannen LBK 2008)
  • kjeven låser seg i en grimase
     (Ingeborg Arvola Grisehjerter LBK 2011)
1.1 
zoologi
 munndel hos insekt og andre leddyr med bitemunn
; kinnbakke
SITAT
  • nogle umaadelige sorte og brune myrer … balancerede med sine store gule æg i kjæberne
     (Thomas Krag Ada Wilde 182–183 1896)
2 
fagspråk
 flatt stykke på redskap til å gripe eller holde fast med, f.eks. på skruestikke eller tang
; bakke
; kjeft