Det Norske Akademis Ordbok

kjake

kjake 
substantiv
BØYNINGen; kjaken, kjaker
UTTALE[ça:`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av urnordisk *kekan-; tilsvarer dansk kaje 'munn', grunnbetydning 'kjeve, kinnben', av gammeldansk kæghe og svensk käke 'kjeve; kinn', av gammelsvensk kæke, beslektet med middelnedertysk kake, keke 'tannkjøtt, svelg, gjeller'
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 kjeve
EKSEMPEL
  • slå kjaken av ledd
SITAT
  • [han] skalv saa kjakene hugg mot hverandre
     (Johan Falkberget Fimbulvinter 31 1919)
2 
muntlig
 del av kinnet som er nærmest kjeven
; kinn
SITATER
  • udstaaende kjaker og kindben
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 32)
  • [riflekolben] ligger alt ved kjaken til Stuttleggen
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 85 1926)
  • de smatter og slurper, kjakene glinser av fett
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
3 
dialektalt
 kjeveben
; kjakeben
SITAT
  • listerbaatene la kjaken over mot læ og skjøt hissig avsted
     (Johan Bojer Samlede verker IV 220)