Det Norske Akademis Ordbok

kjørsel

kjørsel 
substantiv
BØYNINGen; kjørselen, kjørsler
UTTALE[çø´rs(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til kjøre
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 det å kjøre(s)
; kjøring
SITATER
  • der ser jeg slottet sig højne; om lidt så er kørslen slut
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 115)
  • tre kvartmils kjørsel i noksaa løst føre
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 303 1903)
1.1 
som annetledd i sammensetninger
 det å kjøre på en bestemt måte
 | jf. påkjørsel
2 
bare som annetledd i sammensetninger
 sted, vei, passasje beregnet for kjøring
 | jf. avkjørsel, oppkjørsel, innkjørsel