påkjørsel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; påkjørselen, påkjørsler 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
påkjørselen
ubestemt form flertall
påkjørsler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[på:`çørs(ə)l]
ETYMOLOGI
annet ledd kjørsel
BETYDNING OG BRUK
2
det å påkjøre(s)
SITATER
-
paakjørsel af en bil, der suser frem med hundrede hestes kraft(Stavanger Aftenblad 05.06.1903/2/1)
-
sammenstøt med eller påkjørsel av jernbanetog(Aftenposten 1929/11/2/3)
-
det var allerede lenge siden det hadde skjedd da han kom tilbake til stedet der påkjørselen hadde funnet sted