kante - Det Norske Akademis ordbok

kante

verb

MODERAT BOKMÅLkantet, kantet, kanting

preteritum

kantet

perfektum partisipp

kantet

verbalsubstantiv

kanting

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ka`ntə]

ETYMOLOGI

avledet av kant; se også kantning

BETYDNING OG BRUK

INNHOLDSFORTEGNELSE

lage, legge kant rundt (noe)

; forsyne, pryde med kant, bord, brem e.l.

1.1

sy (ombrettet) kant (på)

1.2

ligge i kant rundt (noe)

; danne kant rundt

reise, snu, velte (noe som ligger) opp på kant

velte (noe) over ende

3.1

falle, tumle over ende

3.1.1

om skip, båt

kantre

3.2

velte, rulle (kant i kant)

; kave

lage, legge kant rundt (noe)

; forsyne, pryde med kant, bord, brem e.l.

| jf. innfatte og bremmet

EKSEMPEL

kante et blomsterbed med sedum

SITATER

en sort silkepaletot, kantet med kniplinger

(Amalie Skram Samlede Værker II 618)
en rund sten som far hadde tenkt å kante det nye tulipanbedet med

(Sunniva Lye Axelsen Jerusalemsyndromet LBK 2012)
den lille hagen foran huset var kantet med gule blomster

(Lars Saabye Christensen Magnet 502 2015)

1.1

sy (ombrettet) kant (på)

SITAT

[hun] kantet ivrig paa en vest

(Amalie Skram Samlede Værker II 263)

1.2

ligge i kant rundt (noe)

; danne kant rundt

SITATER

det er selve våren som pipler frem under de skitne snøskavlene som kanter den grå rennestenen utenfor

(Knut Faldbakken Bad boy LBK 1988)
gardinene er ennå fuktige der de kanter det nyvaskete vinduet

(Pernille Rygg Det gyldne snitt LBK 2000)

reise, snu, velte (noe som ligger) opp på kant

SITATER

[polaroksene] laa der stendøde begge to; jeg kantede bare litt paa dem, saa rullede de hele uren nedover

(Otto Sverdrup Nyt Land I 52 1903)
dere setter den høyre skien …, i spiss vinkel, og kanter den

(Odd Selmer Og verden var som ny LBK 1992)