Det Norske Akademis Ordbok

kantre

kantre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkantret, kantret, kantring
preteritum
kantret
perfektum partisipp
kantret
verbalsubstantiv
kantring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka`ntrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til kant, jf. nedertysk kanteren, kenteren, tysk kentern, nederlandsk kantelen, kenteren
BETYDNING OG BRUK
1 
transitivt
 velte (fartøy)
; hvelve
SITATER
  • en større sjø kantrede baaden
     (C. Schollert Lodsliv om Færder 73 1884)
  • et oprørt hav som hvert øieblikk truet med å kantre livbåten
     (Tidens Tegn 1934/210/12/5)
  • han holdt på å kantre hele jukeboksen
     (Angell 2002 35 Svein Haagensen 2002)
2 
intransitivt
 velte rundt
; gå rundt
 | jf. kullseile
SITATER
  • slepebåten kantret med 70 passasjerer
     (Aftenposten 1933/312/1/4)
  • [sommerfuglen] kantrer blændet i et glimt mod sol og luft
     (Olaf Bull Digte 70 1909)
     | gjør et rundkast
  • [hun] puffer ham fra sig så kraftig at han seiler innover gulvet og holder på å kantre
     (Vilhelm Dybwad Retten er satt 134 1937)
  • overført
     
    han hadde svennebrev og rakk akkurat å bli arbeidende formann før den norske skoindustrien kantra og gikk ned som Titanic
     (Per Petterson Aske i munnen, sand i skoa 12 1987)
3 
sjøfart, sjelden, om vind, havstrøm
 snu om til motsatt retning
; forandre retning
 | jf. strømkantring
SITAT
  • [jeg gikk ut] for at finde en likere leirplads med mere læ, da vinden var kantret og nu stod ret på teltet
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet II 223 1897)