Det Norske Akademis Ordbok

kantning

kantning 
substantiv
BØYNINGen; kantningen, kantninger
UTTALE[ka`ntniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til kante, avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 det å kante(s)
2 
(tilvirket) kant
EKSEMPEL
  • kantningen på et tak
SITAT