Det Norske Akademis Ordbok

gjerrig

gjerrig 
adjektiv
BØYNINGgjerrig
UTTALE[jæ`r:i]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med begjære, gjerne og gir (maskulinum); jf. dansk gerrig, svensk girig, tysk gierig; se også gjerr og suffikset -ig
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller dialektalt
 begjærlig, grisk, grådig (etter noe)
 | jf. blodgjerrig, hevngjerrig, rovgjerrig
2 
overdrevent sparsommelig
; påholden (særlig med tanke på penger)
EKSEMPEL
  • han var så gjerrig at han unte ikke seg selv maten
SITATER
  • jeg fører en retstrætte med et ondt og gærrigt menneske
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 301 1873)
  • [Kristensen] brummede og var gjerrig, naar hun vilde have en ny kjole eller noget til huset
     (Jonas Lie Rutland 254 1880)
  • han var for gjerrig til å kjøpe seg en ordentlig kikkert
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
  • jeg er glad jeg ikke er gift med en mann som er gjerrig, i hvert fall!
     (Britt Karin Larsen Himmelbjørnens skog LBK 2010)
2.1 
i videre bruk
 påholden
; forsiktig
SITATER
  • Uruguay spilte «gjerrig» fotball: efter 27 pasninger til nærmeste spiller hendte det at ballen var ved utgangspunktet
     (Aftenposten 1972/268/8/7)
  • kriminalromanene … krever en klar – og gjerrig – disposisjon av stoffet
     (Dagbladet 1975/297/16/5)
  • en gjerrig lysning over takene ga tegn om at det ville bli en dag av denne natten også
     (Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)