Det Norske Akademis Ordbok

forbryte

forbryte 
verb
MODERAT BOKMÅLforbrøt, forbrutt, forbryting, forbrytelse
preteritum
forbrøt
perfektum partisipp
forbrutt
verbalsubstantiv
forbryting, forbrytelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårbry:´tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med prefikset for- av bryte; etter middelnedertysk vorbrēken; se også forbrytelse
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 gjøres seg skyldig i (noe)
; utføre (noe) i strid med en lov eller et påbud
; begå
SITATER
  • sone hvad du har forbrudt
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 95 1877)
  • en, som skal gøre godt igjen alt det, som hans far har forbrudt imod mig
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 14 1896)
  • klag ud, hvor syndigt jeg har mig forbrudt
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 260)
  • føler du, at du tok feil, at du forbrøt noget, da du trodde, det var en uovervindelig nødvendighet at forlate mig
     (Peter Egge Lænken 192 1908)
1.1 
refleksivt
 
forbryte seg
 begå noe ulovlig, især en seksualforbrytelse
EKSEMPEL
  • forbryte seg mot et barn
SITAT
  • overført
     
    man kunne velge å forbryte seg mot samfunnspakten
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)
2 
litterært, foreldet, især i perfektum partisipp
 miste (en rettighet, et gode e.l.) på grunn av en uriktig, lovstridig handling
; gjøre seg skyldig til å miste
SITATER
  • ingen kan forbryte jordeiendommen sin, med mindre han gjør nidingsverk eller begår skjenselsdrap
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 75 2024)
  • mit stille husliv har jeg forbrudt, det kan jeg ikke vinde igen
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 218 1872)
  • men hvor tør du færdes hernede? Her er jo dit liv forbrudt
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 107)
  • [«Tigeren»] havde sit syndige liv forbrudt
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 341 1903)