Det Norske Akademis Ordbok

disputere

disputere 
verb
MODERAT BOKMÅLdisputerte, disputert, disputering
preteritum
disputerte
perfektum partisipp
disputert
verbalsubstantiv
disputering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dispute:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin disputare, av dis- og putare 'vurdere, overveie, mene'
BETYDNING OG BRUK
1 
utveksle meninger (især om noe man har vanskelig for å bli enige om)
; diskutere (ivrig, hissig)
; kjekle
 | jf. disputt og disputas
SITATER
  • Hjalmar og Gina begynder at disputere inde i dagligstuen
     (Henrik Ibsen Vildanden 220 1884)
  • jeg har ikke havt bud efter Dem for at disputere
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 64 1877)
UTTRYKK
disputere om
ta opp (noe) til diskusjon
; strides om
  • i et hus [bør der] luftes og fejes gulv hver dag –; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også; men det kan der nu disputeres om
     (Henrik Ibsen En folkefiende 166 1882)
  • det var ikke længer saadanne ting (som frihet og likhet), han disputerede om
     (Alexander L. Kielland Fortuna 220 1884)
  • der lar sig … altid disputere om, i hvilken grad utviklingen av det videnskabelige liv berøres av landets statsforfatning
     (Samtiden 1914/424 Bredo Morgenstierne)
2 
om eldre universitetsforhold
 muntlig drøfte et lærd emne, en læresetning e.l. (som vitenskapelig øvelse)
 | jf. disputas
3 
offentlig drøfte og forsvare doktoravhandlingen sin (overfor kritikk fra én eller flere opponenter) for å oppnå doktorgraden
 | jf. disputas
EKSEMPEL
  • disputere for, til doktorgraden
SITATER
  • han forfattet en tredje avhandling og disputerte til doktorgraden
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • transitivt
     
    jeg skal endelig disputere avhandlingen min i oktober
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)